Hvilken verden lever du i når du kritiserer andres håp i det å sende engler?
Som i Aftenposten der journalisten sammenfatter kritikerne slik: det er dumt, trist, upassende og uverdig å sende Japan det beste de vet for å hjelpe.
Hvor alene og hevet over andre er du ikke da? Hvor er forståelsen for at andre tror noe annet enn du selv? Vet man hvor stor prosent av Japanere som ikke tror på engler og hva vet man om det er virkelig?
Reportasjen sier mer om de kritiske sin forståelse av verden rundt seg enn om de som sender engler. Rundt i hele landets/alle lands kirker og religiøse sentra vil jeg tro det sitter tusen på tusen og ber om at ”noe” må hjelpe Japan. Ikke vet jeg hva de sender, men det er vel noe tilnærmet det samme.
Mennesker fortviler og kjenner seg maktesløse, noen reiser ned, noen sender penger, noen tenker, noen skriver og noen sender sine beste tanker med vinger på. Som på Marthas engleskole
Og hva gjør jeg? Kritiserer de som kritiserer. Ikke rart det blir krig i verden:-D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar